En absurd opplevelse 

(Sendt til avisen Dagen, ville ikke publisere)

Av: Gunnar Hansen m.fl (November 2022)

En jevn summing av stemmer hørtes fra rommet nedenfor trappen. Håndtrykk, omfavnelser, lidenskapelige samtaler, gråt og latter møtte oss da vi steg inn i det tettpakkede møtelokalet. Slik er det når barn med utenlandsoppvekst - «Third Culture Kids» - treffes for å dele liv og erfaringer. 

Stiftelsen Flexid, i samarbeid med private arrangører, sto bak det viktige seminaret på Litteraturhuset, lørdag 12.november. Faglige perspektiver, dyrt kjøpte erfaringer og dagsaktuell forskning utgjorde rammen for dagen. Vi ble påminnet om fortellingers kraft, fortellinger «uten punktum». 

Mot slutten av dagen fikk vi høre om to misjonærbarns traumatiske overgrepshistorier. Etter flere mislykkede forsøk opplevde den ene å bli møtt og tatt på alvor av misjonsorganisasjonen. Den andre opplevde bagatellisering, omskriving av fakta, blank avvisning, og vilje til å bruke de styggeste midler for å bringe kvinnen til taushet. Den første med referanse til Normisjon, den andre til Misjonssambandet. 

Deretter fikk vi tre korte innlegg fra organisasjonene selv. De redegjorde for egne møter med misjonærbarns erfaringer, samt egne tanker og planer. Heller ikke her var det noen tvil om hvem som var best og verst i klassen.

"Jeg skulle gjerne ønske at det var sant det du sa"

En av tilhørerne, et misjonærbarn fra NLM, reiste seg spontant opp da organisasjonens personalleder hadde snakket seg ferdig. «Jeg skulle gjerne ønske at det var sant det du sa. Du står her framme og snakker usant til hele denne forsamlingen. Jeg synes det er uforskammet. NLM har mye å lære av Normisjon». 

Mens seminaret pågikk, gikk NLMs informasjonsleder stadig rundt i lokalet og fotograferte med sitt svært synlige kamera. Han tok nærfoto av en uttalt nervøs foredragsholder og satte seg på et bord tett opp til talerstolen. Noen opplevde dette som et forsøk på å utfordre sentrale aktører eller som en måte å markere seg foran en sårbar forsamling. 

Som om ikke dette var nok ba han om å få et intervju med kvinnen som hadde fått sin historie presentert tidligere på dagen av forfatter Lene Ask, omtalt i boken O, bli hos meg (No Comprendo Press, 2021).

På hvorforuro.no blir kvinnens rystende historie om avvisning av NLMs ledelse fortalt. Etter avtale med Dagen skulle kronikken publiseres få dager før årets generalforsamling, men informasjonslederen i NLM klarte å stoppe kronikken ved å problematisere store deler av hennes fortelling til redaksjonen. Da oppleves det helt feil at han mener seg å være i posisjon til å gjøre intervju med henne. Misjonssambandets opptreden i Litteraturhuset lørdag opplevdes for flere som et overtramp mot både henne og andre ofre. 

"Det må et reelt og åpent oppgjør til i Misjonssambandet"

Misjonssambandets generalsekretær måtte forlate sin stilling i mai 2022 som følge av langvarig turbulens og mange varslinger. Birger Helland har fungert som generalsekretær det siste halvåret i påvente av nyrekruttering. Mye tyder på at den nye generalsekretæren, uansett hvem det måtte bli, vil få en umulig oppgave om personalleder og informasjonsleder fortsetter i sine stillinger. Det må et reelt og åpent oppgjør til i Misjonssambandet, ikke kosmetiske endringer. 

Som misjonærbarn vil vi si som Liv Kristin sa i panelsamtalen til slutt: «Det er veldig viktig at organisasjonene skjønner sin egen rolle i vårt liv. Vi har hørt her at de er barndomshjemmet vårt, at vi identifiserer oss med de. Og at det er derfor det er naturlig å komme til de med fortellingene våre». 

Seansen i Litteraturhuset skriver seg inn i historiebøkene som en absurd forestilling. Den bekreftet til fulle at det fortsatt ikke er noen «hjemme» i Misjonssambandets ledelse til å ta imot oss og vår fortelling.

Illusjonen om Misjonssambandets omsorgsfulle lederskap

(Sendt til avisen Dagen i forkant av GF2022, ville ikke publisere)

Av: Endre Stene (Juni 2022)

INGRESS: 18. august 2020 publiserte jeg kronikken «Det idealiserte felleskapets farer» i Dagen og Vårt Land. Etter mer enn 200 oppslag om konflikten, har fremdeles ikke kruttrøyken lagt seg. Om få dager begynner generalforsamlingen. Hva nå? 

Teksten fra 2020 skrev jeg etter flere års mislykkede forsøk på intern dialog om kritikkverdige forhold ved organisasjonens ledelseskultur. En kultur jeg selv har vært en del av. 

Min offentlige kritikk var aldri ment å handle om person. Ledelsen gjorde derimot det hele personlig. Generalsekretæren avviste at jeg var en varsler på alvorlige saker, NLM sendte sin advokat på meg for å true meg til taushet, og jeg ble så kastet fra Dagen-styret. Informasjonslederen hevdet jeg hadde anklaget generalsekretæren for lovbrudd, på tross av at jeg til da ikke hadde nevnt ham i kritiske vendinger i offentligheten. 

Påstandene om meg var mange, spesielt i Dagen. Siden jeg ikke ble gitt mulighet til samtidig imøtegåelse, ble det til slutt umulig å korrigere alle usannhetene. 

Kronikken og kritikken

Mange opplevde kronikken min for skarp. To år etter tenker jeg den var mer presis enn jeg den gang forsto. Men påstanden min om at «internkritikk knapt eksisterer», var feil. Det var langt flere kritikere enn jeg var klar over. Vi visste bare ikke om hverandre. 

Kronikkens hovedpoeng mener jeg imidlertid har blitt påvist i full offentlighet. Ledelsen har gjennomgående møtt kritikk med avvisning eller motangrep. Hovedstrategien synes å være undergraving av motpartens troverdighet, heller enn å prøve konfliktløsing og dialog. 

En av metodene har vært å indirekte anklage kritikere for å sette kjepper i hjulene for ledelsens omsorg for de unådde og svakeste. Personalleder Kari Margrethe Solvang uttalte at «det undrer meg når fokuset blir mer på behandling av sakene enn på det som er skjedd». Da lederen for NLM Ung i forrige uke ga tidligere generalsekretær Øyvind Åsland sin hyllest på UL, sa han at Åsland har stått opp for mange, «ikke minst unge, sårbare mennesker i Metoo-saker». 

Varslingene handler i stor grad om det motsatte, nemlig sårbare i ulike faser som har erfart et lederskap uten omsorg. Og skal vi først gjøre dette personlig, bør vi nettopp snakke om dem.

Omsorgen som manglet 

Av historiene jeg har fått kjennskap til etter kronikken, er Liv Kristins den som har gjort størst inntrykk. Saken hennes har vært omtalt i ulike medier. Jeg deler den her fordi vi må forholde oss til den i seg selv, og fordi den er et tydelig eksempel på hvordan dette lederskapet lenge har operert. 

I barndommen opplevde Liv Kristin å bli skilt fra sine foreldre under misjonærtjenesten på Taiwan. Som tenåring ble hun utsatt for seksuelle overgrep av en ansatt ved internatet på den norske skolen, drevet av blant andre NLM. 

Liv Kristin fikk håp om anerkjennelse og en slags oppreisning da NLM og NMS presenterte IRIS-rapporten om misjonærbarnas oppvekstsvilkår 2009. Daværende generalsekretær Ola Tulluan tok på vegne av NLM ansvar for smerter misjonærbarn var blitt påført. Han fastslo at misjonskallet ble satt over foreldrekallet. 

Også andre kom på banen. Tidligere generalsekretær Egil Granhagen uttalte til NRK: «Foreldrene til internatbarna på misjonsorganisasjonenes skoler i utlandet kan ikke klandres».

Året etter sluttet Tulluan. En ny ledelse med Åsland i spissen fikk ansvar for oppfølging av rapporten og erkjennelsene. Ett av tiltakene var at misjonærbarna kunne søke om 25.000 kroner for sammen med ledsager å reise til misjonslandet de hadde vokst opp i. 

Liv Kristin søkte, men fikk avslag av personalleder fordi hun ikke hadde «dokumenterte kostnader knyttet til faglig bearbeiding» av sine opplevelser. For Liv Kristin gjorde dette vondt: NLM satt jo med dokumentasjon på at hun hadde vært utsatt for overgrep. 

Det vonde nå var ikke det som skjedde på internatet, men at hun som hadde erfart sviktende omsorg i barneår på grunn av NLM, og i voksen alder igjen opplevde å bli avvist av organisasjonen gjennom byråkratisk flisespikkeri. 

Hun oppsøkte lege, kunne hun gi henne dokumentasjon? Legen rev avslagsbrevet i to og sa: Dette skal du ikke finne deg i. 

Når NLM slår tilbake 

Liv Kristin kontaktet advokat. Kunne han bidra til at NLMs ansvar ble mer enn tomme ord? I ett og ett halvt års tid gikk det advokatbrev mellom partene. Uten at det gav noen opplevelse av at NLM tok henne på alvor. Det unngåelig skjedde, rettsak ble tillyst. 

Noen uker før saken fikk hun beskjed fra sin advokat om at NLM var villige til å forhandle om en løsning med økonomisk kompensasjon på opp til én million kroner. Liv Kristin svarte at hun gjerne gikk i samtale om dette, men at et forlik ikke kunne innebære noe eventuelt krav om hemmelighold. 

Hun kunne ikke være med på forskjellsbehandling mellom misjonærbarna og taushetsklausuler som la lokk på realitetene. For henne var ikke pengene det viktige, men at NLM tok sitt ansvar på alvor og at uretten mot henne og misjonærbarna ble anerkjent. Taushet ville innebære det motsatte. NLM ønsket etter dette ikke videre samtale. 

Dermed ble det i september 2013 rettssak. NLM hyrte en av landets fremste skrankeadvokater, Christian Lundin, til å føre en brutal prosess mot Liv Kristin. 

NLM krevde at hennes lojale misjonærforeldre skulle vitne. I retten la organisasjonen ansvaret for Liv Kristins smertelige opplevelser på dem, på tross av at Tulluan fire år før hadde sagt noe annet. Og Åsland uttalte i strid med sine forgjengere at misjonskallet neppe har blitt satt foran foreldrekallet, annet enn på noen få bedehus. Foreldrene måtte altså selv klandres.

Deretter førte NLMs ledelse Liv Kristins overgriper som sannhetsvitne for å svekke hennes troverdighet. Han innrømmet og beklaget at noe skjedde som ikke burde skje, men påsto at hun snakket usant om alvoret og omfanget. 

Strategien virket. Få turte stille opp som Liv Kristins vitner mot en slik overmakt. Hun fikk ikke medhold av tingretten om NLMs ansvar for det som skjedde på internatet. Og på tross av at hennes advokater hadde skrevet en anke med gode muligheter for å vinne i lagmannsretten, ble belastningen og den økonomiske risikoen uforholdsmessig høy. Hun trakk anken. 

NLM vinner men taper 

I dommen tok ikke retten høyde for NLMs sterke betoning av misjonskallet, og gav foreldrene det juridiske ansvaret. Dermed ble ikke NLM erstatningspliktige. Men retten fant Liv Kristins versjon troverdig, på tross av NLMs forsøk på å undergrave den. Generalsekretæren uttalte likevel i etterkant at «Me fekk medhold på alle punkter» og sa med tilfredshet at «Saken nå har fått en god løsning». 

Jeg tenker at denne «seieren» representerer et moralsk sammenbrudd for NLM: Generalsekretæren og personalsjefen hadde sammen med advokat lyktes i å såre en allerede traumatisert familie, og underspille konsekvensene av dokumenterte overgrep som organisasjonen bærer et stort ansvar for. 

Liv Kristins historie er allerede fortalt i boken «O bli hos meg» av Lene Ask, som nylig ble kåret til årets tegneserie. Boken har ennå ikke fått en ordentlig omtale i NLMs magasin Utsyn eller på NLM.no sine sider, selv etter flere oppfordringer. NMS, Normisjon og Norme har alle gjort det. 

Liv Kristins fortelling er illustrerende for et lederskap som ser ut til å sky få midler når det opplever seg truet. Og lojaliteten og tilliten til lederskapet gjør at mange støtter dem når de tåkelegger realitetene, eller sverter det de definerer som motstandere. 

Jeg leste selv om rettssaken i mediene den gangen den pågikk. Også jeg trodde på fortellingen ledelsen så ut til å ville skape: Dette var en vanskelig kvinne som var ute etter penger. Men når jeg hørte fortellingen fra henne selv, forsto jeg at virkeligheten var en helt annen. 

På misjonsfolkets vegne vil jeg be Liv Kristin om tilgivelse for at vi kunne tenke så feil om henne. Vi har vært naive, og vi ble ført bak lyset.

Generalforsamlingen og veien videre 

Vi ser også nå at Åsland bruker advokat til å styre fortellingen, denne gangen for å hindre styreformann Bjuland fra å snakke om utfordringene NLM står overfor. Bjuland har på sin side uttalt at «det er ikke et ønske fra hovedstyret å være tause i denne saken».

Istedenfor å ta selvkritikk for sin behandling av saker, synes tidligere generalsekretær og deler av ledelsen å tviholde på ideen om å være de svakes forsvare. Vi så det også da det ble forsøkt skapt et bilde av at generalsekretæren ble frikjent av varslingsutvalget. Jeg har lest mange svar fra utvalget, flere inneholder kritikk av ledelsens behandling. Én fikk fullt medhold, og generalsekretæren ble bedt om personlig å beklage. 

Jeg skrev kronikken i 2020 fordi jeg opplevde meg forpliktet til å si ifra og opplyse misjonsfolket. Mye har skjedd siden. Generalforsamlingens egen kontrollkomite skrev i sin rapport at hovedstyret må «sørge for en ledelse som er bedre i stand til å håndtere konfliktene og uroen i organisasjonen». 

Etter dette har det vært ubehagelig stille. Samtidig hylles Åsland uforbeholdent på UL for sin omsorg – en omsorg som varslerne hevder har vært fraværende i deres møter med ledelsen. Hyllesten er forståelig, for fortellinger som kunne gitt et annet perspektiv har lenge vært undertrykket. 

Generalforsamlingen pleier å være en storsamling for glede, oppmuntring og tilskyndelse til tjeneste. Denne gangen tror jeg det er viktigere at vi våger å kjenne på ubehaget, ta inn alle perspektiv. Å legge lokk på det som har skjedd er jeg redd vil bryte ned organisasjonen innenfra. 

Så er det misjonsfolkets ansvar å dra konklusjonen. Vi må selv velge hvilken kultur som skal prege organisasjonen og hvilken ledelse vi ønsker. Hvis ubehaget kan føre til at vi snakker sant og gjør opp med hverandre, kan forsoning skje. Da kan vi bli fornyede redskap som vinner «verden for Kristus».